Vi får skuilla

Del morroa med vænna dine


 

Ein gong fær leingi sea, da je å bror min var ruint 7 å 10 år, ba a mor præsten om hjælp.  Vi fainn på aill mulig “faenskap” å vi greidde ailldri å haulle øss unna bråk.
I hvert faill ifølge naboa, som la på både moms å reinter.

Gærofte kom naboa fær å klaga, å vi (sæli je) fækk skuilla fær det mæste, nåe naboonga visste å utnytte.

A mor fækk mange “goe råd” tå naboa, å hadde prøvd aille mulie teiltak, mein følte at ho var på greinsa teill å gi opp.

Så ein dag fækk’a høre om den nye præsten i bygda. Hain skuille væra særdeles go med disiplinering tå barn å onge, å flink med oppdragelse.

I fleire tilfeiller hadde’n fått «sorte får» på reikti væg att. Ho diskuterte muligheten fær å involvere præsten i oppdragelsen tå gutta, å fainn ut at det i aille faill var værtt eit færsøk.

Ho kontakte præsten, som sa sæ villig teili å prøve å hjælpe, å det første’n ville gjæra var å ta ei samtale med gutta, hær fær sæ, å kom på hemmebesøk.

Dein første som skulle på møte  med præsten var je. Je gikk inn i  stua, å fækk beskjed om å sætta mæ.  Presten såg mæ rætt i auga, å spordde alvorlig:

– «Hæ veit du om Gud?»

Je svara itte, å præsten gjentok spørsmålet med einnå streingere stæmme:

– «Hæ veit du om Gud?»

Je værdde å væra heilt stille. Je ga itte ein lid ifrå mæ.

Nå såg præsten på mæ med eit gærstreingt annsekt, vifte med pekefingeren i fjese mitt å sa med kraftig stemme:

«HÆRRTE ER GUD?»

Præsten var itte meir einn så vitt ferdig med spørsmåle føre je heiv mæ ut tå stor’n å kutte ut i fuill fart uta å seia eit ord. Je sprang rætt inn på gutterommet å læste dæra.

Bror min såg speint på mæ å sa: – «Hæ var det’n ville»??

– «Denna gonga blir det eit jævli bråk. Gud har vørti borte, å dam trur at det er vi som har gjort det»!!!

 

En gang for lenge siden, da jeg og bror min var rundt 7 og 10 år, ba vår mor presten om hjelp.  Vi fant på all mulig “faenskap” og vi greide aldri å holde oss unna bråk.
I hvert fall ifølge naboene, som la på både moms og renter.

Veldig ofte kom naboene for å klage, og vi (særlig jeg) fikk skylden for det meste, noe nabo-ungene visste å utnytte.

Vår mor fikk mange “gode råd” fra naboene, og hadde prøvd alle mulige tiltak, men følte at hun var på grensa til å gi opp.

Så ein dag fikk hun høre om den nye presten i bygda. Han skulle være særdeles god med disiplinering av barn og unge, og flink med oppdragelse.

I flere tilfeller hadde han fått «sorte får» på riktig vei. Hun diskuterte muligheten for å involvere presten i oppdragelsen av gutta, og fant ut at det i alle fall var verdt et forsøk.

Hun kontaktet presten, som sa seg villig til å prøve å hjelpe, og det første han ville gjøre var å ta en samtale med gutta, hver for seg, og kom på hjemmebesøk.

Den første som skulle i møte med presten var jeg.  Jeg gikk inn i stua, og fikk beskjed om å sette meg.  Presten såg meg rett inn i øynene, å spurte alvorlig:

– «Hva vet du om Gud?»

Jeg svarte ikke, og presten gjentok spørsmålet med enda strengere stemme:

– «Hva vet du om Gud?»

Jeg valgte å være helt stille. Jeg ga ikke en lyd ifra meg.

Nå så presten på meg med et veldig strengt ansikt, viftet med pekefingeren i ansiktet mitt å sa med kraftig stemme:

«HVOR ER GUD?»

Presten var ikke mer enn så vidt ferdig med spørsmålet før jeg heiv meg ut av stolen og løp ut i full fart, uten å si et ord. Jeg sprang rett inn på gutterommet og låste døra.

Bror min såg spent på meg og sa:
 – «Hva var det han ville»??

– «Denne gangen blir det et jævelig bråk. Gud har blitt borte, og de tror at det er vi som har gjort det»!!!



Del morroa med vænna dine