I reikkti gamle daar var det ein gammaill gubbe som satt på kjerra bak heisten på væg hemmatt etter ein tur på butikken.
I eit skoghaullt vart’n oppmærksom på ei gammaill kjærring som sto i vægakanten å tagg om skjuss.
Gubben var tå det godlynte slage å gjorde plass ått’a ved sida tå sæ. Etter å ha sitti ei staunn i taushet sa kjærringa:
– «Sea du er så snill å ler mæ få sitta på med dæ, så skær du få tre ønsker oppfyllt. Je er næmmli ei ækte traullkjærring».
Gubben trudde liksom itte heilt på’a, mein kikket litt ruinnt sæ fær å finna på eit ønske. Hain fækk auge på heisækken teill heisten bak på kjerra å sa:
– «Ja, det måtte fuill væra at når je kommer hemmatt å tømmer heisækken på gælve, så reinner det ut både guill å edelsteiner».
– «Det skær skje», sa kjærringa, «mein hæ meir ønsker du»?
Gubben satt i tanker, drog sæ litt på kjækan å kjinnte rynker å skjeiggstubb, å sa så:
– «Ja det må fuill væra at da je kommer hemmatt så vil je væra ong å glatt att, som je var da je var 20 år».
– «Ja, det skær skje», sa traullkjærringa, mein hæ er ditt siste ønske»?
Gubben teinkte væl å leingi. Rik, ong å vakker skuille’n jo bli, så hain sa:
– «Ja det måtte fuill væra at je fækk slik reidskap som heisten har».
– «Da skær nukk kjærringa bli væl færneigd», teinkte’n.
– «Ja, det skær skje», sa traullkjærringa, «ønska dine skær bli oppfylt straks du kommer inn tå døra hemme. Takk for skyssen».
Så smatt ho ut tå kjerra å for teill skogs.
Gubben var i tvil heile vægen hemmatt. Væl hemme på væg inn komm’n i tanker om att’n alikavæl skuille ta med sæ heisækken inn fær å tørke’n litt etter reigne som hadde kømmi på væg teill butikken.
Med det samma’n kom inn dæra så følte’n færandringer på kroppen.
Kjærringa som sto borte ved komfyr’n såg på’n å slo heinna sammen å utbraut:
– «Neimein Ola, hæ har du gjort. Du ser jo ut som deingonga vi gifte øss».
N’Ola svara:
– «Det er ingenting mor, sjå her».
Hain tok heisækken å binnte å riste ut heie, å aillt vart med ein gong teill skinnende gull å edelsteiner.
– «Ola, du er ung å sprek, å rike har vi vørtti. Hæ har skjedd….».
– «Dein stærste overraskelsen er att», sa’n Ola, å binnte å brætte ned bokksa fær å vise fram stasen.
Kjærringa slo heinna sammen med eit færskrække uttrykk i anseikte å sa:
– «Hæ er det du har steillt istainn nå…».
N’Ola glana nedover å vart like færbause, å utbraut:
– «Å nei. ……….Je glæmte at je hadde mærra i dag»!!