
Væps

N’Kjell Magne å kjærringa var i Fredrikstad, å åt lunsj med eit vænnepar.
Etter lunchen skuille kjærringen ut på shopping, å kæra skuille seile ein tur med båten teill kammeraten.
Detta var itte det lureste dam værdde, fær det bles opp teill storm røtt etter at dam la utpå. I teilleigg var det låg-vattne, så båten havne på gruinn. Dam måtte hoppe uti, å dytte båten tå sandbanken.
Meins dam sto der, gjønnomblaute med vatten teill livet å skauv så sveitta sile, sa’n Kjell Magne:
– «Detta er jaggu bere ein shopping»!
30 år føre.
Da’n Kjell Magne var guttonge, var’n hos onkeln sin i Oslo 17.de mai. Hain gikk gjæmte ein pol’tiheist, kæru som ein hana da’n fækk låne lua tå pol’timainn.
Ei eildre kjærring, som sinns denna guttevælpen masa væl mye, sa fisefint:
– «Du må ikke tro at du er politimann, bare fordi du har den luen på hodet».
N’Kjell Magne såg opp på kjærringa, å svara:
– «Å du må itte tru at du er ei høne, sjæl om du har fjøri hatten»!
Ho: – Trur du katter er int’ligente?
Hain: – Nei, det trur je itte, pusen min!
Det var ein gong to griser som hadde bingen sin like ved hønsehuset.
Dein eine grisen var ailltid i gætt humør, meins dein are støtt var innmari grinete å sur.
— «Hæffer er du ailltid så negativ»? spordde gla-grisen ein dag.
— «Jo», svara dein are med ei sur mine, «hær gong je hører dessa ækkle hønom kakle, kommer je teill å teinkje på eigg å bacon».
Nabokjærringa fainn ut at bikkja hennes itte hørdde, å je kjørdd’a teill teill dyrlegen.
Det viste sæ at problemet var hår i øra, så dyrlegen reinse beigge øra, å bikkja hørdde att.
Dyrlegen sa, at fær å færhindre atte detta skjedde att, skuill’a kjøpe «Nair» hårfjærner, å gni det inn i øra på bikkja ein gong i månen.
Ho gikk inn på appoteket, å ba om «Nair» hårfjærner. Appotekern plokke det fram, å sa:
– «Om du bruker detta uinner æørma, må du itte bruke deodorant på to daar etterpå».
– «Je skær itte bruke detta uinner ærma», svara ho.
– «Om du skær bruke det på leigga, må du itte barbere dam på fire daar», sa appotekern.
– «Je skær itte bruke det på leigga heiller», svar ho, «om du absoluitt må væta det, skær je bruke det på min Schnauser».
Appotekern rynke øyebryna, å svara:
– «Da bær du itte sykkle på ei viku»!
Min gode venn Kjell Magne har fått så ny hobby.
Som tur(ist)guide på Finnskogen skær’n i sæmmar arrangere tre daars fisketurer i villmarka, å færuta fiskjing skær’n lære detakera «Fluebinding».
Je har prøvd mæ som tester (færsøkskanin) hemme hoss’n, å je vart imponert over færdiheten hass. Je teillstår – je strauk.
Nåe så gærfint som detta greier je itte.
N’Kjell Magne hadde vørtti vegetarianer, så je tok’n med teill butikken, så’n skuille få vælja sjæl.
I frysedisken fainn’n ei pakke det sto «Løvbiff» på, å hain spordde hæsse løv dein var laga tå.
Je svara så ærli som je kuinne:
– «Je er itte heilt seikker, mein je trur det frå det tre’e dam lagar plankesteik tå».
Eit eillre par kom teill dåktern å ville ha eit råd.
– «Du skjønner det», sa gubben, «je er skogsarbeider, å da je er ferrdi i skogen så er je så treitt å sliten, at jeg itte får’n teill å stå. Mein slik mitt på dagen da er det nåe ainne, da står’n bære je teinkjer på a Marit. Je har prøvd å kute hemmatt, mein det er så langt att’n dætter ne att da je er hælvvægas».
Dåktern lo litt å sa:
– «Du får ta med dæ bærsa, å da’n er stiv å fin, drær du laus eit skætt. Så kuter dø mot nåen aienn å møtes hælvvægas».
Ja da, dam skuille prøve det.
Eit hælvår seinere kom gubben teill dåktern att, færde att’n hadde fått så gærvont i hugu.
Dåktern spordde høflig hæss det gikk med kjærringa hass.
– «Dåli», svara gubben, «ho spreingte sæ heilt unner æljejakta».
N’Kjell Magne spordde præsten om det var synd å pilke på påske-sinndan.
– «Nei», svara præsten. Det er itte synd å firsje om sinndan, mein aill ljuginga på månndan, dein er synd».