De to gamle grinebitara Harald å Åge hadde vøri naboer i gærmange år, å stort sett bære vøri uvænner.  Ein sprættkaill vinterdag inngikk dam, etter nåa timers «diskusjon», eit veddemål, mæst fær å plage nåen ainn.  Dam skuille sitta med ræva bær ut tå glase, å dein som ga sæ først betala 1.000 kroner.
Etter to timer kom kjærrina hass Harald hemmatt, å spordde:
– «Hæ i svarte grønne skogen er det du driver med»?
Hain færtærdde om veddemåle, å ho som hadde så løst på ny kåpe, sa att’a ville bytte plass me’n, omm’a fækk hallparten.  Ho tok på så makan kleer som gubben, å ein gong’n Åge snuidde sæ, bytte dam plass.
Litt etter kom kjærringa hass Åge hemmatt, å ho au lurdde på hæ gubben dreiv med.  Hain tala om veddemåle, å ho sa:
– «Hælsa di er verdt mye meir, kom dæ inn med ein sprættpine gong».
– «Aildri i livet», sa’n Åge å humre, «det er like føre je vinner, hain fraos tå sæ baillom fær ein hælvtime sea».